Rune Ottosens  hjemmeside

Denne nettsiden er ment som en ressurs for dem som er interessert i en oversikt over mine aktiviteter og publikasjoner. Her finner du også mange bøker og artikler nedlastbar i full tekst. Du finner også lenker til arenaene jeg er aktiv på som Norsk Pen, Den norske Unesco-kommisjonen og Norsk mediehistorisk forening. Her finner du også en blogg der jeg jevnlig legger ut nye tekster.

Siste mediebidrag

Kronikk i Aftenposten 21.4 2019 om den snevre innretningen på  Stortingets behandling av Libya -utvalget. Lenke her.

Fredag 12. april ble jeg intervjuet av Klassekampen om Norsk Pens støtte til Julian Assange.

Fredag 12. april ble jeg intervjuet av NRK - nyhetslunsj om Norsk Pens støtte til Julian Assange.

Den 12.april ble jeg intervjuet av Radio Trøndelag om Norsk PEN og støtten til Julian Assange.

Diskuterte krisen i VG  i TV2 Nyhetskanalen 28.3. 2019 etter intern VG-granskning av dekning av Giske-vide0.

Har kronikk i Dagbladet 27.3 2019 der jeg spør om Stortinget tør ta ansvar for Libya-krigen i Stortinget 2.4 da Libya-utvalget behandles. Les her.

Intervjuet av TV2-nyhetene 24.11 om VG-krisen etter Giske-saken

Har innlegg med Elisabeth Eide mot Frank Rossavik i Afenposten 12.3.2019 som viste "forståelse" for Indias bombing av Pakistan. Her

Intervjuet av lokalradio i Lahore, Pakistan  4.3.2019   om krigsjournalistikk med Bushra Rehman.

Deltok med Elisabeth Eide på Pakistansk TV om krigsjournalistikk 1.3.2019

Sammen med Mads Andenæs fortsetter jeg 20.1 diskusjonen  om brudd på Grunnloven i forbindelse med Libya-utvalgets rapport.

Ble intervjuet av TV2 nyhetskanalen 18.1 2019 om VG  kommentator Frithjof Jacobsen og forholdet til politiker. Se her

Har kronikk i Aftenposten 7. januar 2019 med Mads Andenæs om behovet for grunnlovsendring etter Libya-krigen. Vårt poeng er at det er bedre å la være å bryte grunnloven og folkeretten enn å endre Grunnloven. Kan leses her.

Har kronikk i Klassekampen 5. desember 2018  der jeg fordømmer spionasjetiltale mot Julian Assange. Les her.

Har kronikk i Aftenposten 27.9 der jeg spør hvilket ansvar Aftenposten har for kaoset i Libya. Les her.

Har kommentar om Libyautredningen i fagbladet Journalisten 14.9. Les her.

Hadde kronikk i Dagsavisen sammen med  Ida Bang om dekning av norsk nærvær i Syria. Les her.

Intervjuet av NRK P2 -    3.9 2018 om dom mot journalister i Myanmar. Hør innslag her.

Intervjuet av Klassekampen 13. august om ny partiavis i Danmark. Les her.

Jeg om min fetter stein har innlegg i Firda 10.8. 2018 der vi protesterer mot planer om oppdrettsanlegg ved våre fedres barndomshjem. Les her.

Intervuet i studio 2 P2 om mangel på pressefrihet i Eritrea 31.5. Hør her.

abc-nyheter siterte min kronikk om Libya-utredningen i Dagsavisen 25. mai. Kan leses her.

Har kronikk i Dagsavisen om kommende Liby-utredning 25.5. Les her.

Har kronikk i Dagbladet 30.4, der jeg ber mediene skrive mer om dronekrigføring. Les her.

Diskuterte Frode Berg-saken, og dekning av norsk sikkerhetspolitikk i Dagsnytt 18 26.4.2018, hør her.

Debattartikkel i Klassekampen om medienes dekning av norsk militært nærvær i Syria. Kan leses her.

Kronikk i Dagsavisen der jeg skriver at når krigshisserne som startet Irak-krigen i 2003, nå advarer mot krig mot Iran, bør vi lytte. Les her.

Deabattinnlegg  29.1 i Aftenposten sammen med Tormod Heier under tittelen "Misforstått hemmelighold"

Fagbladet Journalisten intervjuer meg om mediedekningen av Baneheia-saken.

Jon Færseth har kommentert intervjuet med meg, se under. Mitt svar kan du lese her.

Intervjuet av Ny Tid om medienes håndtering av dissident-stemmer.

Jeg ble intervjuet i Ekko, NRK P2s serie om 68-opprøret, 4. januar og  5. januar  2018.

Medier 24 

har lagt ut min blogg

Intervju Kveldsnytt Nobelmarsj

Portrettintervjuet av Klassekampen

Kronikk i Dagbladet om betydning av visuell kommunikasjon og pressens sløvhet i bruk av foto fra krigssoneer. Les her.

Kronikk i VG om Stortingets mangel på respekt for regler for norsk våpensalg til land som er involvert i krig. Les her.

Min siste blogg


Norge kan ikke løpe fra ansvaret for Libya-bombingens konsekvenser

 

 

Av Rune Ottosen

 

Libya-utvalgets evaluering av den norske innsatsen under Libyakrigen i 2011 ligger til behandling i Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Dette er i denne omgang siste mulighet for norske politikere til å ha en ærlig og åpen debatt om en av de mest dramatiske hendelsene i norsk historie etter andre verdenskrig.

Norge slapp 588 bomber over Libya i 2011. Hvilke lærdommer kan vi i ettertid trekke av dette?

Etter å ha hørt på debatten i Stortinget om Libya-utvalget 8. januar 2019 er det dessverre ikke grunnlag for optimisme når det gjelder norske politikeres vilje til selvransakelse. På meg virker det som de samme partiene som vedtok å bombe et land i Afrika, er mer opptatt av å bortforklare fadesen enn å forstå hva de har vært med på.

Selve mandatet for utvalget som har vært ledet av tidligere utenriksminister Jan Petersen, indikerer at Norge ikke er klar for å ta ansvaret for egen krigføring. Utvalget skulle nemlig ikke diskutere utfallet av krigføringen, men om Norge holdt seg innenfor FN-mandatet fra Sikkerhetsrådet. Rapportens konklusjon ble da også som forventet: Norske myndigheter ble «frikjent».

Men et politisk landskap som enstemmig vedtok å sende norske jagerfly på vingene kan ikke få slippe så lett unna. Derfor redigerer jeg, sammen med Tormod Heier og Terje Tvedt, nå ei bok som skal gå hele prosessen rundt Libya-krigen etter i sømmene.

Jeg oppfordrer norske stortingspolitikere som nå behandler Libya-utvalgets innstilling i Stortingets utenriks- og forsvarskomité: Det er ikke for seint å snu. Det er et viktig stykke norsk historie som skrives i disse dager. Det er også norske politikernes ettermæle som står på spill.Derfor bør debatten gå utover Libya-utvalgets snevre mandat og diskutere konsekvensene av en krig der Norge var med og ødela en helt stat.

Dette betyr at debatten om Libya må settes i en historisk kontekst. Dette er bare en av flere kriger der Norge har vært involvert. Etter over ti års militært nærvær i Afghanistan, slo Godal-utvalget i 2016 fast at Norge egentlig ikke har bidratt til noe særlig med vårt militære nærvær i Afghanistan 2001–2014. Vi dro da også dit primært fordi vi ikke ville skuffe USA.

Spørsmålet som bør stilles er: Har ikke egentlig krigene mot Taliban, Saddam Husseins Irak og Gadhafi i Libya vært mislykkete dersom vi trekker krigens konsekvenser, inkludert framveksten av IS inn i regnestykket? Bør vi si ja til nye militære eventyr i utlandet, bare fordi vår viktigste allierte ber oss om det? Og hva gjør egentlig disse krigene med Norges omdømme?

Problemet med Libya-utvalget var at man allerede i utgangspunktet valgte å avskjære viktige debatter. Mandatet til Stortinget var å gi «læringspunkter for framtidig innsats i internasjonale operasjoner». Et punkt som bør belyses i Stortinget, er om Grunnloven ble brutt da Norge gikk til krig uten at det først var et vedtak om dette i statsråd.

I stedet for å beklage at Grunnloven ble brutt foreslår Libya-utvalget å endre loven slik at det skal bli lettere å delta i nye operasjoner. Hva med først å ta en diskusjon om det er greit at Stortinget bryter Grunnloven og om det er klokt å delta i disse krigene?

Politikerne våre bør i den kommende behandlingen i Stortingets plenum gi klart svar på om Norge brøt folkeretten og i praksis brøt FN-mandatet slik det var definert i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973. Her omgår Libya-utvalget det vanskelige spørsmålet om hvorfor en defensiv operasjon for å beskytte befolkningen, ble overtatt av NATO og omgjort til en angrepskrig for regimeskifte.

Utvalget frikjenner Norge siden vi trakk oss ut før regimeskifte fant sted. Professor Geir Ulfstein, som er en av Norges fremst folkerettseksperter, har konkludert med at Norge brøt folkeretten. Er Stortinget klar til å ta en åpen debatt om dette sentrale spørsmålet?

Når vi i dag sitter med fasiten, er det åpenbart at norske bomber bidro til å destabilisere Libya og at dagen kaos er et direkte resultat av NATOs krigføring. De påfølgende negative bivirkninger som destabilisering av hele regionen, styrking av islamistiske grupper, og økte flyktningstrømmer ble ikke vurdert av Libya-utvalget. Stortingspolitikere slipper dermed å forholde seg til noen av de mest alvorlige konsekvensene, rett og slett fordi de ikke vil ta ansvaret for mer enn det juridiske, legale og folkerettslige.

De bør heller legge til grunn rapporten fra det britiske parlamentets utenriksomite fra 2016. Den slår i klartekst fast at vedtaket om krigen ble fattet på gale premisser fordi de folkevalgte var ført bak lyset av allierte partnere som ønsket en nytt regime i Libya. Rapporten legger heller ikke skjul på at resultatet var katastrofalt med store lidelser for sivilbefolkningen.

Mye tyder på at det er denne debatten Stortinget vil skjerme seg fra. Forvarselet om hvilken diskusjon Stortinget ønsker seg, fikk vi med redegjørelsen fra utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i Stortinget 8. januar i fjor. Søreide gjorde det klart at premisset for diskusjonen er det handlingsrommet Stoltenberg-regjering hadde, og ikke de realitetene vi nå ser på bakken i Libya. Denne tvangstrøya må Stortinget fri seg fra hvis den 2. april skal by en reell diskusjon om reelle problemer.

Libya-utvalget slår fast at norske medier sluttet opp om krigen. De største norske aviser, med få unntak, støttet krigen på lederplass og bør også gå i seg selv.

I mitt kapittel i vår kommende bok bruker jeg VG som eksempel. Det er ikke tvil om at VG var en støttespiller og pådriver for norsk deltakelse. To dager før politikerne på Stortinget diskuterte demokratiets framtid og militæraksjonen i Libya (27.3), skrev avisa på lederplass at «den reelle hensikten med FN-mandatet var å få Gadhafi fjernet fra makten». Dette er tankevekkende siden Libya-utvalget presiserer at Norge på dette tidspunktet holdt seg strengt til FN-mandatet som ikke innebar regimeskifte. Dette er noe også VG i ettertid kanskje bør reflektere over?

 

Trykt som kronikk i Dagbladet. Lenke her.

Stortinget sluttbehandlet 2. april Libya-utvalgets rapport. Dermed er en sluttstrek satt for en av de mest dramatiske hendelsene i Norge etter annen verdenskrig. Den kaotiske virkeligheten i dagens Libya og i deler av Nord-Afrika, med statens sammenbrudd, flyktningestrømmer, fremvekst av militant islamisme og stadige overgrep og brudd på menneskerettighetene, henger sammen med norsk og alliert krigføring i 2011. Det er umulig å snu ryggen til hva som skjer. Norge var det NATO-landet som bombet mest, og vi kan ikke løpe fra ansvaret for de 588 bombene som ble sluppet sommeren 2011. Mediene forbausende fraværende Jeg fulgte selv debatten fra Stortingsgalleriet 2. april og så ned på en nesten tom stortingssal og pressebenk. Det har, etter at flertallet i Stortinget nå har satt sluttstrek for saken, vært lite oppmerksomhet i mediene. De to eneste journalistene som fulgte hele debatten fra presselosjen, var Tove Gravdal fra Morgenbladet og Bjørgulv Braanen fra Klassekampen (krever innlogging). De skrev hver sin interessante kommentar. Dagbladet og Klassekampen har hatt hver sin kritiske leder. Men mediene har ellers vært forbausende fraværende. De største avisene, deriblant Aftenposten, støttet Norges bombing på lederplass. Har ikke avisen da et særskilt ansvar for å opplyse befolkningen om viktige hendelser som Stortingets sluttbehandling av saken? Libya-utvalget som ble nedsatt av Stortinget for å evaluere Norges rolle i krigen, fikk et begrenset mandat. Utvalget skulle evaluere prosessen, men ikke de åpenbart katastrofale langtidsvirkningene av bombingen. Politikerne burde svart på om Norge brøt folkeretten Politikerne burde under behandlingen i Stortingets plenum 2. april ha gitt klart svar på om Norge brøt folkeretten og i praksis brøt FN-mandatet slik det var definert i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973. Her omgår Libya-utvalget det vanskelige spørsmålet om hvorfor en defensiv operasjon for å beskytte befolkningen ble overtatt av NATO og omgjort til en angrepskrig for regimeskifte. Utvalget og stortingsflertallet frikjenner Norge siden vi trakk oss ut før regimeskiftet fant sted. Professor Geir Ulfstein, som er en av Norges fremst folkerettseksperter, har konkludert med at Norge brøt folkeretten. Parlamentet: Feil beslutningsgrunnlag, overdrevet trusselbilde Utenrikskomiteen i det britiske parlamentet konkluderte i 2016 i sin utredning med at angrepet på Libya ble startet på grunn av et feilaktig beslutningsgrunnlag, mangelfull etterretning og et overdrevet trusselbilde. I ettertid vet vi, ifølge den britiske evalueringsrapporten, at det ikke var en reell trussel for et militært angrep fra Gaddafi mot sivilbefolkningen i Benghazi i mars 2011. Av fotnote 3 i Libya-utvalgets beskrivelse av hendelsene går det frem at utvalget har hatt tilgang til den britiske rapporten. Hvorfor løfter ikke da utvalget frem argumentene i rapporten og drøfter om hvorvidt Libya-krigen skjedde på riktige eller gale premisser? Mellom linjene kan det like fullt leses at norske myndigheter sendte jagerfly etter nasjonal konsensus – på feil grunnlag. Utvalget skriver: «Det er derfor mye som tyder på at advarslene fra blant andre libyske opposisjonsgrupper i eksil, enkelte regionale aktører og menneskerettighetsaktivister ble akseptert uten noen form for kritisk gransking, og at de kan ha bidratt til å hausse opp trusselbildet i internasjonale medier». Tausheten om konsekvensene av Norges bidrag Det har siden Libya-utvalgets rapport vært påfallende lite debatt om konsekvensen av Norges bidrag. I disse dager er Libya igjen i nyhetsbildet. Har det noe med vårt militære inngrep at det nå pågår kamper mellom væpnede grupper om kontroll over Tripoli? General Khalifa Haftars såkalte nasjonale hær sloss mot militser som er lojale til Libyas regjering. Ville det ikke vært naturlig om norske medier fulgte opp med spørsmål om hvilken rolle Norges bombing spiller for det kaoset vi nå ser på bakken i Libya? Eksperter om den økende uroen i Libya: – Ikke tilfeldig at dette skjer nå Ingen har beklaget feilgrepet eller sin stemmegivning I stortingsdebatten om en norsk deltagelse i mai 2011 fremstilte flere norske politikere det som at Norge var i en tvangssituasjon. Dette ble gjentatt av fremtredende stortingspolitikere etter utenriksministerens redegjørelse 8. januar og under Stortingets diskusjon om Libya-utvalget 2. april 2019. Ingen av partiene som enstemmig gikk inn for bombing i 2011, har beklaget feilgrepet eller sin stemmegiving. Stortingspolitikere fra alle partier som stod bak vedtaket i 2011, gjentok i stortingsdebatten 2. april sin virkelighetsoppfattelse fra 2011 ettertid. Betegnende nok var det Bjørnar Moxnes fra Rødt som ikke var på Stortinget i 2011 som viste til den britiske rapporten og ba om utredning av mulige sivile tap som resultat avNorges bombing. Flere representanter viste til situasjonen i Benghazi og sammenlignet med situasjonen forut for folkemordet i Rwanda i 1994. Norge kunne gjort som Tyskland og Nederland Jeg redigerer for tiden en bok om Libya-krigen sammen med Tormod Heier og Terje Tvedt. Flere bidragsytere vil her dokumentere en helt annen virkelighet enn den politikerne beskriver, og det vil hevdes at Norge brøt folkeretten og Grunnloven. Nå stemmer det heller ikke at det bare fantes to alternativer for Norge: enten å bombe eller å være imot et militært angrep på Libya. Som Libya-utvalget selv hevdet: «Tyskland avsto fra å stemme og framhevet i sin stemmeforklaring risiko for store tap av menneskeliv og fare for en langvarig konflikt med konsekvenser for nærliggende stater». Hvorfor var det ikke mulig for Norge å velge dette alternativet når en så mektig europeisk stat som Tyskland, sammen med Nederland, valgte denne løsningen? Norges snevre saksbehandling Problemet med den snevre saksbehandlingen i Stortinget kom til syne alt under redegjørelsen fra utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i Stortinget 8. januar 2019. Søreide gjorde det da klart at premisset for diskusjonen var det handlingsrommet Stoltenberg-regjering hadde, og ikke kaoset på bakken i dagens Libya. Dette er en streng, urimelig avgrensning av hendelsesforløpet. Skal Norge kunne bearbeide sitt Libya-traume, kreves det en rausere, mer usminket og ærlig fremstilling også om krigens konsekvenser.

Stortinget sluttbehandlet 2. april Libya-utvalgets rapport. Dermed er en sluttstrek satt for en av de mest dramatiske hendelsene i Norge etter annen verdenskrig. Den kaotiske virkeligheten i dagens Libya og i deler av Nord-Afrika, med statens sammenbrudd, flyktningestrømmer, fremvekst av militant islamisme og stadige overgrep og brudd på menneskerettighetene, henger sammen med norsk og alliert krigføring i 2011. Det er umulig å snu ryggen til hva som skjer. Norge var det NATO-landet som bombet mest, og vi kan ikke løpe fra ansvaret for de 588 bombene som ble sluppet sommeren 2011. Mediene forbausende fraværende Jeg fulgte selv debatten fra Stortingsgalleriet 2. april og så ned på en nesten tom stortingssal og pressebenk. Det har, etter at flertallet i Stortinget nå har satt sluttstrek for saken, vært lite oppmerksomhet i mediene. De to eneste journalistene som fulgte hele debatten fra presselosjen, var Tove Gravdal fra Morgenbladet og Bjørgulv Braanen fra Klassekampen (krever innlogging). De skrev hver sin interessante kommentar. Dagbladet og Klassekampen har hatt hver sin kritiske leder. Men mediene har ellers vært forbausende fraværende. De største avisene, deriblant Aftenposten, støttet Norges bombing på lederplass. Har ikke avisen da et særskilt ansvar for å opplyse befolkningen om viktige hendelser som Stortingets sluttbehandling av saken? Libya-utvalget som ble nedsatt av Stortinget for å evaluere Norges rolle i krigen, fikk et begrenset mandat. Utvalget skulle evaluere prosessen, men ikke de åpenbart katastrofale langtidsvirkningene av bombingen. Politikerne burde svart på om Norge brøt folkeretten Politikerne burde under behandlingen i Stortingets plenum 2. april ha gitt klart svar på om Norge brøt folkeretten og i praksis brøt FN-mandatet slik det var definert i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973. Her omgår Libya-utvalget det vanskelige spørsmålet om hvorfor en defensiv operasjon for å beskytte befolkningen ble overtatt av NATO og omgjort til en angrepskrig for regimeskifte. Utvalget og stortingsflertallet frikjenner Norge siden vi trakk oss ut før regimeskiftet fant sted. Professor Geir Ulfstein, som er en av Norges fremst folkerettseksperter, har konkludert med at Norge brøt folkeretten. Parlamentet: Feil beslutningsgrunnlag, overdrevet trusselbilde Utenrikskomiteen i det britiske parlamentet konkluderte i 2016 i sin utredning med at angrepet på Libya ble startet på grunn av et feilaktig beslutningsgrunnlag, mangelfull etterretning og et overdrevet trusselbilde. I ettertid vet vi, ifølge den britiske evalueringsrapporten, at det ikke var en reell trussel for et militært angrep fra Gaddafi mot sivilbefolkningen i Benghazi i mars 2011. Av fotnote 3 i Libya-utvalgets beskrivelse av hendelsene går det frem at utvalget har hatt tilgang til den britiske rapporten. Hvorfor løfter ikke da utvalget frem argumentene i rapporten og drøfter om hvorvidt Libya-krigen skjedde på riktige eller gale premisser? Mellom linjene kan det like fullt leses at norske myndigheter sendte jagerfly etter nasjonal konsensus – på feil grunnlag. Utvalget skriver: «Det er derfor mye som tyder på at advarslene fra blant andre libyske opposisjonsgrupper i eksil, enkelte regionale aktører og menneskerettighetsaktivister ble akseptert uten noen form for kritisk gransking, og at de kan ha bidratt til å hausse opp trusselbildet i internasjonale medier». Tausheten om konsekvensene av Norges bidrag Det har siden Libya-utvalgets rapport vært påfallende lite debatt om konsekvensen av Norges bidrag. I disse dager er Libya igjen i nyhetsbildet. Har det noe med vårt militære inngrep at det nå pågår kamper mellom væpnede grupper om kontroll over Tripoli? General Khalifa Haftars såkalte nasjonale hær sloss mot militser som er lojale til Libyas regjering. Ville det ikke vært naturlig om norske medier fulgte opp med spørsmål om hvilken rolle Norges bombing spiller for det kaoset vi nå ser på bakken i Libya? Eksperter om den økende uroen i Libya: – Ikke tilfeldig at dette skjer nå Ingen har beklaget feilgrepet eller sin stemmegivning I stortingsdebatten om en norsk deltagelse i mai 2011 fremstilte flere norske politikere det som at Norge var i en tvangssituasjon. Dette ble gjentatt av fremtredende stortingspolitikere etter utenriksministerens redegjørelse 8. januar og under Stortingets diskusjon om Libya-utvalget 2. april 2019. Ingen av partiene som enstemmig gikk inn for bombing i 2011, har beklaget feilgrepet eller sin stemmegiving. Stortingspolitikere fra alle partier som stod bak vedtaket i 2011, gjentok i stortingsdebatten 2. april sin virkelighetsoppfattelse fra 2011 ettertid. Betegnende nok var det Bjørnar Moxnes fra Rødt som ikke var på Stortinget i 2011 som viste til den britiske rapporten og ba om utredning av mulige sivile tap som resultat avNorges bombing. Flere representanter viste til situasjonen i Benghazi og sammenlignet med situasjonen forut for folkemordet i Rwanda i 1994. Norge kunne gjort som Tyskland og Nederland Jeg redigerer for tiden en bok om Libya-krigen sammen med Tormod Heier og Terje Tvedt. Flere bidragsytere vil her dokumentere en helt annen virkelighet enn den politikerne beskriver, og det vil hevdes at Norge brøt folkeretten og Grunnloven. Nå stemmer det heller ikke at det bare fantes to alternativer for Norge: enten å bombe eller å være imot et militært angrep på Libya. Som Libya-utvalget selv hevdet: «Tyskland avsto fra å stemme og framhevet i sin stemmeforklaring risiko for store tap av menneskeliv og fare for en langvarig konflikt med konsekvenser for nærliggende stater». Hvorfor var det ikke mulig for Norge å velge dette alternativet når en så mektig europeisk stat som Tyskland, sammen med Nederland, valgte denne løsningen? Norges snevre saksbehandling Problemet med den snevre saksbehandlingen i Stortinget kom til syne alt under redegjørelsen fra utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i Stortinget 8. januar 2019. Søreide gjorde det da klart at premisset for diskusjonen var det handlingsrommet Stoltenberg-regjering hadde, og ikke kaoset på bakken i dagens Libya. Dette er en streng, urimelig avgrensning av hendelsesforløpet. Skal Norge kunne bearbeide sitt Libya-traume, kreves det en rausere, mer usminket og ærlig fremstilling også om krigens konsekvenser.

Stortinget sluttbehandlet 2. april Libya-utvalgets rapport. Dermed er en sluttstrek satt for en av de mest dramatiske hendelsene i Norge etter annen verdenskrig. Den kaotiske virkeligheten i dagens Libya og i deler av Nord-Afrika, med statens sammenbrudd, flyktningestrømmer, fremvekst av militant islamisme og stadige overgrep og brudd på menneskerettighetene, henger sammen med norsk og alliert krigføring i 2011. Det er umulig å snu ryggen til hva som skjer. Norge var det NATO-landet som bombet mest, og vi kan ikke løpe fra ansvaret for de 588 bombene som ble sluppet sommeren 2011. Mediene forbausende fraværende Jeg fulgte selv debatten fra Stortingsgalleriet 2. april og så ned på en nesten tom stortingssal og pressebenk. Det har, etter at flertallet i Stortinget nå har satt sluttstrek for saken, vært lite oppmerksomhet i mediene. De to eneste journalistene som fulgte hele debatten fra presselosjen, var Tove Gravdal fra Morgenbladet og Bjørgulv Braanen fra Klassekampen (krever innlogging). De skrev hver sin interessante kommentar. Dagbladet og Klassekampen har hatt hver sin kritiske leder. Men mediene har ellers vært forbausende fraværende. De største avisene, deriblant Aftenposten, støttet Norges bombing på lederplass. Har ikke avisen da et særskilt ansvar for å opplyse befolkningen om viktige hendelser som Stortingets sluttbehandling av saken? Libya-utvalget som ble nedsatt av Stortinget for å evaluere Norges rolle i krigen, fikk et begrenset mandat. Utvalget skulle evaluere prosessen, men ikke de åpenbart katastrofale langtidsvirkningene av bombingen. Politikerne burde svart på om Norge brøt folkeretten Politikerne burde under behandlingen i Stortingets plenum 2. april ha gitt klart svar på om Norge brøt folkeretten og i praksis brøt FN-mandatet slik det var definert i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973. Her omgår Libya-utvalget det vanskelige spørsmålet om hvorfor en defensiv operasjon for å beskytte befolkningen ble overtatt av NATO og omgjort til en angrepskrig for regimeskifte. Utvalget og stortingsflertallet frikjenner Norge siden vi trakk oss ut før regimeskiftet fant sted. Professor Geir Ulfstein, som er en av Norges fremst folkerettseksperter, har konkludert med at Norge brøt folkeretten. Parlamentet: Feil beslutningsgrunnlag, overdrevet trusselbilde Utenrikskomiteen i det britiske parlamentet konkluderte i 2016 i sin utredning med at angrepet på Libya ble startet på grunn av et feilaktig beslutningsgrunnlag, mangelfull etterretning og et overdrevet trusselbilde. I ettertid vet vi, ifølge den britiske evalueringsrapporten, at det ikke var en reell trussel for et militært angrep fra Gaddafi mot sivilbefolkningen i Benghazi i mars 2011. Av fotnote 3 i Libya-utvalgets beskrivelse av hendelsene går det frem at utvalget har hatt tilgang til den britiske rapporten. Hvorfor løfter ikke da utvalget frem argumentene i rapporten og drøfter om hvorvidt Libya-krigen skjedde på riktige eller gale premisser? Mellom linjene kan det like fullt leses at norske myndigheter sendte jagerfly etter nasjonal konsensus – på feil grunnlag. Utvalget skriver: «Det er derfor mye som tyder på at advarslene fra blant andre libyske opposisjonsgrupper i eksil, enkelte regionale aktører og menneskerettighetsaktivister ble akseptert uten noen form for kritisk gransking, og at de kan ha bidratt til å hausse opp trusselbildet i internasjonale medier». Tausheten om konsekvensene av Norges bidrag Det har siden Libya-utvalgets rapport vært påfallende lite debatt om konsekvensen av Norges bidrag. I disse dager er Libya igjen i nyhetsbildet. Har det noe med vårt militære inngrep at det nå pågår kamper mellom væpnede grupper om kontroll over Tripoli? General Khalifa Haftars såkalte nasjonale hær sloss mot militser som er lojale til Libyas regjering. Ville det ikke vært naturlig om norske medier fulgte opp med spørsmål om hvilken rolle Norges bombing spiller for det kaoset vi nå ser på bakken i Libya? Eksperter om den økende uroen i Libya: – Ikke tilfeldig at dette skjer nå Ingen har beklaget feilgrepet eller sin stemmegivning I stortingsdebatten om en norsk deltagelse i mai 2011 fremstilte flere norske politikere det som at Norge var i en tvangssituasjon. Dette ble gjentatt av fremtredende stortingspolitikere etter utenriksministerens redegjørelse 8. januar og under Stortingets diskusjon om Libya-utvalget 2. april 2019. Ingen av partiene som enstemmig gikk inn for bombing i 2011, har beklaget feilgrepet eller sin stemmegiving. Stortingspolitikere fra alle partier som stod bak vedtaket i 2011, gjentok i stortingsdebatten 2. april sin virkelighetsoppfattelse fra 2011 ettertid. Betegnende nok var det Bjørnar Moxnes fra Rødt som ikke var på Stortinget i 2011 som viste til den britiske rapporten og ba om utredning av mulige sivile tap som resultat avNorges bombing. Flere representanter viste til situasjonen i Benghazi og sammenlignet med situasjonen forut for folkemordet i Rwanda i 1994. Norge kunne gjort som Tyskland og Nederland Jeg redigerer for tiden en bok om Libya-krigen sammen med Tormod Heier og Terje Tvedt. Flere bidragsytere vil her dokumentere en helt annen virkelighet enn den politikerne beskriver, og det vil hevdes at Norge brøt folkeretten og Grunnloven. Nå stemmer det heller ikke at det bare fantes to alternativer for Norge: enten å bombe eller å være imot et militært angrep på Libya. Som Libya-utvalget selv hevdet: «Tyskland avsto fra å stemme og framhevet i sin stemmeforklaring risiko for store tap av menneskeliv og fare for en langvarig konflikt med konsekvenser for nærliggende stater». Hvorfor var det ikke mulig for Norge å velge dette alternativet når en så mektig europeisk stat som Tyskland, sammen med Nederland, valgte denne løsningen? Norges snevre saksbehandling Problemet med den snevre saksbehandlingen i Stortinget kom til syne alt under redegjørelsen fra utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i Stortinget 8. januar 2019. Søreide gjorde det da klart at premisset for diskusjonen var det handlingsrommet Stoltenberg-regjering hadde, og ikke kaoset på bakken i dagens Libya. Dette er en streng, urimelig avgrensning av hendelsesforløpet. Skal Norge kunne bearbeide sitt Libya-traume, kreves det en rausere, mer usminket og ærlig fremstilling også om krigens konsekvenser.