· 

Norge kan ikke løpe fra ansvaret for Libya-bombingens konsekvenser

KRONIKK

·    

Professor emeritus, Oslo Met

  

Stortinget sluttbehandlet 2. april Libya-utvalgets rapport. Dermed er en sluttstrek satt for en av de mest dramatiske hendelsene i Norge etter annen verdenskrig. 

Den kaotiske virkeligheten i dagens Libya og i deler av Nord-Afrika, med statens sammenbrudd, flyktningestrømmer, fremvekst av militant islamisme og stadige overgrep og brudd på menneskerettighetene, henger sammen med norsk og alliert krigføring i 2011. Det er umulig å snu ryggen til hva som skjer. Norge var det NATO-landet som bombet mest, og vi kan ikke løpe fra ansvaret for de 588 bombene som ble sluppet sommeren 2011.

Mediene forbausende fraværende

Jeg fulgte selv debatten fra Stortingsgalleriet 2. april og så ned på en nesten tom stortingssal og pressebenk. Det har, etter at flertallet i Stortinget nå har satt sluttstrek for saken, vært lite oppmerksomhet i mediene. De to eneste journalistene som fulgte hele debatten fra presselosjen, var Tove Gravdal fra Morgenbladet og Bjørgulv Braanen fra Klassekampen (krever innlogging). De skrev hver sin interessante kommentar. Dagbladet og Klassekampen har hatt hver sin kritiske leder. Men mediene har ellers vært forbausende fraværende.

De største avisene, deriblant Aftenposten, støttet Norges bombing på lederplass.

Har ikke avisen da et særskilt ansvar for å opplyse befolkningen om viktige hendelser som Stortingets sluttbehandling av saken? Libya-utvalget som ble nedsatt av Stortinget for å evaluere Norges rolle i krigen, fikk et begrenset mandat. Utvalget skulle evaluere prosessen, men ikke de åpenbart katastrofale langtidsvirkningene av bombingen. 

Politikerne burde svart på om Norge brøt folkeretten

Politikerne burde under behandlingen i Stortingets plenum 2. april ha gitt klart svar på om Norge brøt folkeretten og i praksis brøt FN-mandatet slik det var definert i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973. Her omgår Libya-utvalget det vanskelige spørsmålet om hvorfor en defensiv operasjon for å beskytte befolkningen ble overtatt av NATO og omgjort til en angrepskrig for regimeskifte. Utvalget og stortingsflertallet frikjenner Norge siden vi trakk oss ut før regimeskiftet fant sted. 

Professor Geir Ulfstein, som er en av Norges fremst folkerettseksperter, har konkludert med at Norge brøt folkeretten.

Parlamentet: Feil beslutningsgrunnlag, overdrevet trusselbilde

Utenrikskomiteen i det britiske parlamentet konkluderte i 2016 i sin utredning med at angrepet på Libya ble startet på grunn av et feilaktig beslutningsgrunnlag, mangelfull etterretning og et overdrevet trusselbilde.

I ettertid vet vi, ifølge den britiske evalueringsrapporten, at det ikke var en reell trussel for et militært angrep fra Gaddafi mot sivilbefolkningen i Benghazi i mars 2011. Av fotnote 3 i Libya-utvalgets beskrivelse av hendelsene går det frem at utvalget har hatt tilgang til den britiske rapporten. Hvorfor løfter ikke da utvalget frem argumentene i rapporten og drøfter om hvorvidt Libya-krigen skjedde på riktige eller gale premisser? 

Mellom linjene kan det like fullt leses at norske myndigheter sendte jagerfly etter nasjonal konsensus – på feil grunnlag. 

Utvalget skriver: «Det er derfor mye som tyder på at advarslene fra blant andre libyske opposisjonsgrupper i eksil, enkelte regionale aktører og menneskerettighetsaktivister ble akseptert uten noen form for kritisk gransking, og at de kan ha bidratt til å hausse opp trusselbildet i internasjonale medier». 

Tausheten om konsekvensene av Norges bidrag

Det har siden Libya-utvalgets rapport vært påfallende lite debatt om konsekvensen av Norges bidrag. I disse dager er Libya igjen i nyhetsbildet. Har det noe med vårt militære inngrep at det nå pågår kamper mellom væpnede grupper om kontroll over Tripoli? General Khalifa Haftars såkalte nasjonale hær sloss mot militser som er lojale til Libyas regjering. 

Ville det ikke vært naturlig om norske medier fulgte opp med spørsmål om hvilken rolle Norges bombing spiller for det kaoset vi nå ser på bakken i Libya?

Ingen har beklaget feilgrepet eller sin stemmegivning

I stortingsdebatten om en norsk deltagelse i mai 2011 fremstilte flere norske politikere det som at Norge var i en tvangssituasjon. Dette ble gjentatt av fremtredende stortingspolitikere etter utenriksministerens redegjørelse 8. januar og under Stortingets diskusjon om Libya-utvalget 2. april 2019. 

Ingen av partiene som enstemmig gikk inn for bombing i 2011, har beklaget feilgrepet eller sin stemmegiving. Stortingspolitikere fra alle partier som stod bak vedtaket i 2011, gjentok i stortingsdebatten 2. april sin virkelighetsoppfattelse fra 2011 ettertid. Betegnende nok var det Bjørnar Moxnes fra Rødt som ikke var på Stortinget i 2011 som viste til den britiske rapporten og ba om utredning av mulige sivile tap som resultat avNorges bombing. Flere representanter viste til situasjonen i Benghazi og sammenlignet med situasjonen forut for folkemordet i Rwanda i 1994. Norge kunne gjort som Tyskland og Nederland

Jeg redigerer for tiden en bok om Libya-krigen sammen med Tormod Heier og Terje Tvedt. Flere bidragsytere vil her dokumentere en helt annen virkelighet enn den politikerne beskriver, og det vil hevdes at Norge brøt folkeretten og Grunnloven. 

Nå stemmer det heller ikke at det bare fantes to alternativer for Norge: enten å bombe eller å være imot et militært angrep på Libya. 

Som Libya-utvalget selv hevdet: «Tyskland avsto fra å stemme og framhevet i sin stemmeforklaring risiko for store tap av menneskeliv og fare for en langvarig konflikt med konsekvenser for nærliggende stater». Hvorfor var det ikke mulig for Norge å velge dette alternativet når en så mektig europeisk stat som Tyskland, sammen med Nederland, valgte denne løsningen?

Norges snevre saksbehandling

Problemet med den snevre saksbehandlingen i Stortinget kom til syne alt under redegjørelsen fra utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i Stortinget 8. januar 2019. Søreide gjorde det da klart at premisset for diskusjonen var det handlingsrommet Stoltenberg-regjering hadde, og ikke kaoset på bakken i dagens Libya. Dette er en streng, urimelig avgrensning av hendelsesforløpet. 

Skal Norge kunne bearbeide sitt Libya-traume, kreves det en rausere, mer usminket og ærlig fremstilling også om krigens konsekvenser.

Denne bloggen ble også publisert som kronikk i Aftenposten 21. april 2019. Lenke her.