· 

Lærdommer fra Libya: Grunnloven er ikke problemet

 

 

Mads Andenæs, professor UiO og Rune Ottosen, professor emeritus OsloMet - storbyuniersitetet

 

Stortinget skal på nyåret behandle Libya-utvalgets rapport. Utvalget under ledelse av Jan Petersen frikjenner Stoltenberg-regjeringens deltakelse i bombingen av Libya samtidig som de argumenterer for at Gunnloven faktisk ble brutt. Eirik Holmøyvik og Benedikte Multumyr Høgberg  skriver i en kronikk i Aftenpostens  24. desember at lærdommene er «at Grunnloven bør endres». De skriver: «Det er vår oppfatning at de eldre grunnlovsparagrafene 25 og 26 bør revideres på tre punkter, slik også Libya-rapporten legger opp til, for at Grunnloven skal kunne svare på disse spørsmålene på betryggende måte». 

 

De vil forbedre det de mener er tre svakheter: 

1. De vil endre Grunnloven slik at Stortinget får en klarere rolle i viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutninger. De vil bort fra dagens system der viktige spørsmål knyttet til Norges deltagelse i internasjonale operasjoner legges fram på kammerset i Stortingets utvidete utenriks- og forsvarskomite. Dagens ordning innebærer at politikere flest og allmennheten er uten innsyn i viktige spørsmål om krigsdeltagelse. Vi støtter et standpunkt som tilsier at krigsdeltagelse bør behandles av Stortinget i plenum.

2. De vil lette muligheten for at Norge kan sette soldater under andre lands kommando. I praksis er det tale om amerikansk kommando.

3. De vil klargjøre hvilke styrker Norge kan delta med i internasjonale militæroperasjoner. 1814-grunnloven ville hindre at Norges landbaserte styrker skulle kunne sende ut av landet og dermed svekke forsvarsevnen. Grunnlovsendringene fra 1900-tallets første halvdel bygget på en ny verdensorden der Norge førte en nøytralitetspolitikk. I dag har vi spesialsoldater beredt til å sendes til alle verdenshjørner på kort varsel. 

 

Vi oppfatter det underliggende premisset for artikkelen slik: For å unngå at Grunnloven brytes bør den endres slik at Norge kan fortsette å krige i andre verdensdeler.

 

Etter vårt syn bør Stortinget under behandlingen av Libya-rapporten svare på om Grunnloven ble brutt da Norge bombet Libya. Det må også svares på spørsmålet: Hvilken konsekvenser bør et grunnlovsbrudd få? 

Vi er ikke enige i at Grunnloven bør endres for at Norge kan delta i framtidige kriger. 

Det er ingen farbar vei å delta i stadig nye militære utenlandsoperasjoner med de erfaringene vi har fra Afghanistan og Libya. Her kan vi minne om Godal-utvalget som slo fast at det ikke er oppnådd positiv endring i Afghanistan. Dette har interesse utover de juridiske problemstillingene. 

I boken «De mest alvorlige forbrytelser» går vår avdøde kollega Ståle Eskeland  tilbake til Norges opprinnelig tolking av hva et FN-mandat innebærer. Han siterer Libya-utvalgets leder Jan Petersen , da han som utenriksminister i 2003 sa: «Dette innebærer at eventuell maktbruk må være forankret folkerettslig, enten i samtykke fra partene, i retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar eller ved et mandat fra FNs sikkerhetsråd i henhold til paktens kapittel VII eller VIII». Eskeland gjennomgår alle de norske militære operasjonene siden Jugoslavia i 1999 og mener at Norge er medskyldig i krigsforbrytelser. Han konkluderte: «Når Norges fremste NATO-allierte, USA, med tilslutning fra en rekke andre land, ikke respekterer forbudet mot bruk av makt for å løse internasjonale konflikter, fører det til at også norske ledere blir medansvarlig for aggresjonsforbrytelser». Dette er problemstillingen som Stortinget i klartekst bør forholde seg til når Libya-utvalgets innstilling skal behandles 8. januar. 

 

Stortinget må svare klart på om Norge brøt folkeretten da resolusjon 1973 fra FNs sikkerhetsråd ble omdefinert fra å opprette en flyforbudsone for å beskytte sivilbefolkningen, til å bli en offensiv operasjon for regimeskifte. Her «frikjenner» Libya-utvalget Norge med en påstand om at kampen for regimeskifte i praksis begynte etter at Norge hadde trukket seg ut. Utvalget erkjenner samtidig at sentrale aktører hadde regimeendring som mål fra første stund. Mange folkerettseksperter deler vårt syn på at Libya-bombingen gikk ut over sikkerhetsrådsresolusjon 1973.

 

Hverken utvalget eller Holmøyvik og Multumyr Høgberg reiser spørsmålet om hva det innebar av menneskelige og materielle lidelser å slippe 588 bomber over et land i Afrika. Ved å gi utvalget et begrenset mandat, har Stortinget skjermet seg for slike ubehagelige spørsmål. Det er bekvemt  når vi i dag ser resultatet: Libya er blitt en «failed state», offentlig orden har brutt sammen, landet hat fått mye større problemer enn før med menneskerettigheter, sikkerhet, økonomi, ukontrollerte flyktningestrømmer og generelt kaos. Holmøyvik og Multumyr Høgberg stiller ikke spørsmål om de norske krigseventyr, som startet med flyassistanse til bombing uten FN-mandat i det tidligere Jugoslavia 1999, bør være en del av vår sikkerhetspolitikk for framtiden. Dette dreier seg ikke bare om Grunnloven. Dypest sett dreier seg om politikk, moral og etikk.