· 

Krig og katastrofer i media: de unges møte med brutalitet i mediene

  Av Rune Ottosen

 

Hva gjør det med unge mennesker å bli eksponert for vold og traumer gjennom nyhetsbildet? Dette er temaet Soilikki Vettenranta vil utforske i boken Krig og katastrofer i media: de unges møte med brutale nyheter. Bakgrunnen for boken blir begrunnet personlig i begynnelsen og avslutningen. Innledningsvis er vi i forfatterens egen barndom der traumene fra den finsk-russiske krig preger familiene og deres samtaler. Hennes egen familie ble rammet gjennom at onkelen døde og faren ble såret. Som andre barn tyvlyttet Vettenranta til de voksnes samtale og bearbeidet inntrykkene i lek som «russere og finner». The bad guys and the good guys. En avsluttende epilog er en bearbeiding av forfatterens besøk i Auschwitz. Besøket gjør sterkt inntrykk på forfatteren og formidles i en nærmest skjønnlitterær tekst.

Avslutningen og begynnelsen rammer inn kapitlene med bokens hovedtema: Formidling av egen forskning om barns møte med et brutalt nyhetsbilde. Medvirker gjør også hennes kollega Daniel Schofield med forskning på fem nyhetshendelser. Blant disse er 22. juli. En av grunnene til at den personlige begynnelsen og slutten ikke fungerer helt for denne anmelderen er nettopp det faktum at vi i realiteten har to forskere som skal formidle egen forskning. Snakker Vettenranta med sin personlige stemme på vegne av begge? Boken framstår som noe sjangerforvirret med en blanding av litterær sakprosa og tørr og nøktern forskningsformidling.

Boken presenterer mange interessante funn fra et viktig forskningsområde. Det i seg selv gjør boken verdt å lese. De tre første kapitlene er en generell gjennomgang av medielandskapets utvikling, etiske spørsmål knyttet til framstilling av vold og barns rolle i nyhetsbildet. Dette gir et fint overblikk over forskningsfeltet før gjennomgangen av egen forskning. I kapittel tre trekkes det paralleller mellom debatten rundt to kjente episoder med finsk skoleskyting og vår egen Utøya-massakre. Den første finske skoleskytingen i Jokela i 2007 ble en tankevekker for finske journalister med hard kritikk av for pågående journalistikk mot pårørende og ofre. Året etter hadde mediene lært da en ny skyting fant sted i Kauhajoki. Journalister holder seg mer i bakgrunnen og lar ofre og deres familie være mer i fred. Vettenranta antyder at denne nye respekten for ofrene ble toneangivende for norske journalisters opptreden 22. juli 2011.

Kapittel fire og fem gir et tilbakeblikk på et tidligere forskningsprosjekt blant skolelever i Trøndelag i 2003. Med fenomenologi som teoretisk utgangspunkt og resepsjonsforskning som metode, ble opptak av nyhetsinnslag vist for en gruppe skoleelever. Følgende hendelser ble brukt: 1) Baneheiadrapene i Kristiansand, 2) Drap på palestinsk gutt på Gaza-stripen, 3) Hungersnød i Etiopia, 4) Terrorangrep mot World Trade Center 9/11 og 5) Gutt drept av hunder på Vest-Torpa i Norge. Tematikken som berøres er hvordan nyhetene berører barn emosjonelt, og samspillet deres med foreldrene og andre voksne. Betydningen av å ha voksne veiledere foran skjermen som kan diskutere det de ser sammen med barna understrekes. Skolelevene framstår som reflekterte og bevisste mediekonsumenter. De til dels snusfornuftige svarene på spørsmål kan få en til å mistenke at de gir svar som de tror forskerne vil høre. Dette kunne det kanskje vært reflektert mer over i metodedelen. Vi hører hvordan barn opplever nyhetene og hvordan voksne bør forholde seg til dette. Studien ble publisert i 2005 og oppsummeres på nytt i denne boken. Et interessant funn er at Baneheia-drapene der to jenter ble knivdrept og voldtatt i Kristiansand ble oppfattet like rystende som 9/11.

I kapittel seks gjengir Daniel Schofield en oppfølgende studie med et tilsvarende utvalg skolelever ti år senere, med et tilleggsstudium av sosiale medier. Her gjengis semistrukturerte intervjuer med ungdommer om dekningen av 22. juli. De to studiene er ikke direkte sammenlignbare da skoleelevene i det siste prosjektet ikke eksponeres for levende bilder av etiske grunner. Det gis ulike eksempler på hvordan ungdommene bearbeider sine følelser i samspill med foreldre og andre voksenpersoner. I tillegg til 22. juli, eksponeres ungdommene for nyheter om overfylte båter fra flyktningekatastrofen i Europa, borgerkrigen i Jemen, en togulykke i Tyskland, jordskjelv i Taiwan og et hundedrap i Moss. Ikke overraskende var det 22. juli deltagerne framhevet som det som gjorde sterkest inntrykk. Et annet funn i denne oppfølgingsstudien er, ikke overraskende, at fjernsynet ikke lenger har den dominerende posisjonen som foretrukket nyhetsmedium. Sosiale medier og nettaviser har blitt mer vanlig i den daglige mediebruken. Et tydelig funn i denne undersøkelsen er at ungdommene fra videregående skole nevner jevnaldrende som viktigste samtalepartnere om nyhetsbildet. Ungdommen har et reflektert og gjennomtenkt forhold til sin mediebruk, der mediekompetanse er et nøkkelord. Kapittel syv har tittelen «Fra beskyttelse til mestring». Her oppsummeres lærdommer fra de to undersøkelsene og settes inn i en mediepedagogisk kontekst. Det presenteres også medieråd til voksne.

På tross av mange interessante funn er det en svakhet ved boken at den framstår som noe fragmentert uten at det er en klar sammenheng mellom kapitlene. Det er en blanding av forskningsrapport og lærebok, men sjangeren er ikke tydelig. Og som sagt, Vettenrantas begynnelse og slutt representerer et nytt sjangerbrudd. Men her er det samlet mye kunnskap om et viktig fagområde som trenger mer forskning.

Dett er en noe bearbeidet bokanmeldelse som ble publisert i Norsk medietidsskrift nr. 2 2018 kan leses her.