· 

Når krigshissere advarer mot krig bør vi lytte

Lawrence Wilkerson, stabssjef for tidligere utenriksminister Colin Powell, har i et oppsiktsvekkende leserbrev i New York Times advart mot en mulig kommende krig mot Iran. Han kjenner lusa på gangen siden han selv tok aktiv del i desinformasjonskampanjen som førte til USAs krig mot Irak i 2003. Wilkerson skriver at forløperen til Irak-invasjonen var en nøye planlagt propagandakampanje som de fleste amerikanske medier slukte rått. Derfor spilte mediene sin tiltenkte rolle som krigens markedsfører. Han rekapitulerer mediestrategien. Krig skulle framstå som eneste mulighet siden Irak hadde regionale hegemoniske ambisjoner, skjulte masseødeleggelsesvåpen, var frihavn for terrorister og en trussel mot verdensfreden. Kort sagt: USA hadde ikke noe valg. At Powell mislyktes med å få FN med på laget var ikke så viktig. Wilkerson skriver at det avgjørende var å få mediene og den politiske opinionen i USA på sin side. De lot seg blende av Powells imponerende lysbildeshow som skulle dokumentere flere typer masseødeleggelsesvåpen.

 

At mediene selv senere ikke har omtalt den åpenbare sammenhengen mellom kollapsen av det irakiske samfunnet og framveksten av IS er tankevekkende. For i dag mener han å se at planen for et mulig angrep på Iran er under oppseiling. Mønsteret er velkjent. For litt over en måned siden satt USAs FN-ambassadør Nikki Haley i den samme FN-bygningen og viste samme type satelitt-bilder som skulle dokumentere våpen med amerikansk etterretning som eneste kilden. Han minner om at det var tidligere CIA-sjef George Tenet som ga de nødvendige argumentene til George W. Bush. Presidenten likte å omgi seg med ja-menn som fortalte ham det han helst ville høre. Tenet sa han var skråsikker på at det var en forbindelse mellom bin Laden og Saddam Hussein. I dag vet vi at heller ikke det var sant. Om det var sant eller ikke, var underordnet for Bush-administrasjonen. Det å få startet krigen var det avgjørende.

 

Det er ikke bare dårlig samvittighet som nå får Wilkerson til å gripe til pennen. Han beklager i dag at han satte sin egen faglige tyngde på å trumfe gjennom krigen i Irak. Han er nå bekymret fordi han tror en militær konfrontasjon med Iran kan mislykkes. Det er ikke bare enkelt å bryne seg på en sterk stat med 80 millioner innbyggere. Han skriver at den viktigste kilden til et påstått bånd mellom regimet i Iran og al-Qaida er Foundation for Defence for Democracies. Organisasjonen er en del av lobbyen som vil bryte USAs avtale med Iran og som åpent propaganderer for regimeskifte. Trump vil også bryte atomavtalen med Iran på tross av at regimet i Teheran respekterer den. Nå tror Wilkerson at vi snart får presentert «bevis» på at det motsatte er tilfellet. Wilkersons resonnement fikk meg til å huske på en annen militær kilde som hadde behov for dele sin kunnskap. Når mediene ikke spiller den kritiske rollen de burde kan det være lurt å høre på menn i uniform. De har tilgang til viktig informasjon som de av og til velger å dele. I et sensasjonelt intervju med fjernsynskanalen Democracy Now (det er tilgjengelig på Internett) fortalte tidligere general Wesley Clark i 2007 om et møte han hadde i Pentagon bare ti dager etter angrepet 9/11 i 2001. Han skulle møte daværende forsvarsminister Donald Rumsfelt. Clark kom i snakk med noen tidligere kolleger i «Joint staff» som fortalte at planen nå var å bruke den nye situasjonen til å planlegge et angrep på Irak. Da Clark traff den samme kollega noen uker senere, spurte han om planen fortsatt var å gå til krig mot Irak. Hans kilde ba ham komme inn på kontoret og lukke døren. Det er ikke bare Irak som gjelder, kunne kilden fortelle og viste Clark et notat som han hadde fått fra forsvarsministerens kontor. Planen var å prøve å få til regimeskifte gjennom destabilisering i syv land i regionen. Det var snakk om Irak, Libya, Iran, Syria, Somalia, Sudan og Libanon.

 

Hvis målet var destabilisering i disse landene må man si strategien har vært en suksess. At man så fikk IS og et khalifat på kjøpet var muligens en utilsiktet bivirkning (collateral damage). At Norge spilte en viktig rolle i destabliseringen viste vi gjennom å bombe Libya i 2011. Det ble sagt at vi skulle beskytte sivilbefolkningen, men som vi vet endte det med å styrte Gaddafi-regimet i strid med FN-resolusjon 1973. Hovedhensikten var å beskytte sivilbefolkningen i Benghazi gjennom en flyforbudssone. En britisk parlamentarisk kommisjon har slått fast at det ikke var grunnlag for påstanden om at Gaddafi planla et storstilt angrep på egen befolkning. Resultat: «failed state» og innpass for IS. Man kan si hva man vil om Gaddafi, men al-Qaida og dets like hadde han stålkontroll på. Samtididig fungerte NATO i praksis som flyvåpen for islamistiske opprørsgrupper som tok med sine nyerobrede våpen inn i Syria og bidro til at borgerkrigen ble eskalert. Min egen forskning viser at dette godt dokumenterte faktum stort sett er underkommunisert av norske medier.

 

I Syria var regimeskifte USAs førstevalg. Da Syria i 2013 krysset Obamas såkalte røde linje ved påstått bruk av kjemiske våpen, var det bare et nederlag for Cameron i det britiske parlamentet som hindret en ny krig for regimeskifte. Plan B ser ut til å være destabilisering og mulig oppstykking av landet. Her spiller jo også norske spesialsoldater en rolle etter at flere utenlandske medier meldte at norske soldater uten FN-mandat krysset grensen fra sine baser i Jordan i mai 2017. Hva de har gjort der, om de fortsatt er der, synes ikke norske politikere eller medier å være spesielt opptatt av. Mye tyder på at de har vært frontsoldater i USAs krig som i praksis bidrar til destabilisering. Hvem stiller det kritiske spørsmålet om det er bra å destabilisere en region som blir stadig mer krigsherjet? Hvem er det egentlig de støtter militært? Mest sannsynlig såkalte moderate islamister. Spørsmålet er om ikke dette gjør Norge til et mer sannsynlig terrormål ved å operere som USA frontsoldater.

 

Publisert i Dagsavisen 16. februar 2018