· 

Mer åpenhet i sikkerhet- og forsvarspolitikken

 

Manglende åpenhet i forsvars- og sikkerhetspolitikken gjør Norge mer sårbart. Med mindre tillit krymper også det politiske handlingsrommet.

 

Av Tormod Heier, forsker Forsvarets høgskole  og Rune Ottosen, professor emeritus OsloMet – Storbyuniversitetet

 

For farligere enn russiske atomubåter, hjemvendte IS-krigere og anonyme cyberangrep er sviktende tillit. I samfunnskontrakten med våre ledere er derfor åpenhet selve limet. For uten åpenhet, ingen tillit. Og uten tillit, ingen legitimitet mellom de styrende og de styrte. Ute i den store verden har åpenhet vært et særnorsk varemerke. I forsvars- og sikkerhetspolitikken har dette gitt myndighetene stort handlingsrom fordi norske interesser har blitt fremmet uten frykt for innenrikspolitisk splid og folkelig motstand. Bred konsensus har gitt nasjonal trygghet og politisk forutsigbarhet. Ikke minst fordi måten norske interesser fremmes på har vært luftet, debattert og fått bred forankring. Derfor er det et paradoks at når Norge, i likhet med Europa for øvrig, trenger det som mest, så er våre grunnleggende verdier under press.

 

Misforstått hemmelighold

For ettersom Norge har blitt en middels stor militærmakt i NATO, og eksporterer militærmakt som aldri før, så burde Stortinget og sivilsamfunnet også forvente en opptrapping av åpenhet på hjemmebane. Trist er det derfor at heller ikke mediene bidrar mer, som for eksempel i Syria. For til tross for daglige nyhetsoppslag, er det overraskende lite informasjon om hvordan norske interesser fremmes i Syria-krigen. Dersom årsaken er frykt for å skape «innenrikspolitisk støy» rundt Norges militære rolle er det snarere et tegn på at måten vi gjøre det på ikke tåler offentlighetens lys. Og er myndighetene er redd for terrorangrep mot Norge siden vi kriger mot IS, bør det møtes med mer åpenhet fremfor mindre. Så lenge viktige spørsmål bare diskuteres i regjeringskorridorene og i den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget, forblir de folkevalgte og samfunnet for øvrig bragt bak «uvitenhetens slør». Da skal det mindre til før legitimitet, tillit og politisk forankring forvitrer. For det er nettopp da myndighetene trenger det som mest, når uforutsette kriser oppstår, norske liv går tapt, og informasjonskontrollen forsvinner i konflikter der alle sloss mot alle.

 

Kortsiktig gevinst

Å holde tilbake informasjon, eller å presentere informasjon med et farget innhold, gir bare kortsiktige gevinster. Myndighetene oppnår kanskje mindre debatt og politisk støy på et særdeles sensitivt og kontroversielt saksfelt. Men det øker samtidig den innenrikspolitiske fallhøyden når det kommer for en dag at viktig informasjon har vært holdt tilbake. Et eksempel på dette er den norske innsatsen i Libya-krigen i 2011, der Stoltenberg-regjeringen måtte trekke Norge ut av NATO-koalisjonen fordi bombingen gikk langt utover det FN-mandatet la til grunn. Overfor befolkningen i Norge derimot, ble krigen beskrevet som en suksess. Lovord fra den amerikanske kongressen, medaljeparader i Oslo og rosende omtale av vellykkede forsvarsreformer hjemme dominerte den offentlige informasjonsstrømmen. At regjeringen holdt på å gå i oppløsing fordi bombingen gikk over stokk og stein, og at en av NATOs mest lojale land trakk seg ut under krigens hete, ble hemmeligholdt. Da var det mer bekvemt å be Luftforsvaret komme opp med "faglige" argumenter for hvorfor Norge trakk seg ut. 

 

Elitistisk utvikling

Forutsetningen for en ærlig og åpen debatt er vilje til å diskutere prinsipper på en tydelig måte. Et konkret eksempel på det motsatte er uthulingen av norsk basepolitikk, der myndighetene bare forteller en side av saken, om at amerikanske styrker må bli bedre til krigføring i kaldt vær. Men informasjon om hvordan dette også påvirker forholdet til Russland, eller hvordan de samme styrkene også fester et sterkere militært grep om den tidligere så stabile bufferen i Nord-Europa, sies det lite om. Manglende åpenhet rundt dette gjør at politikkutformingen forblir elitisisk. Det bredere laget av norske borgere (og Stortinget) skjermes dermed fra grunnleggende utviklingstrekk som berører alles sikkerhet. Det kan godt argumenteres for å endre en basepolitikk som har ligget fast siden før Norge ble med i NATO. Men da må også begrunnelsen og alternativene gjøres tydelige. Kanskje det kunne være en nyttig øvelse for politikere, medier og militære å ha en åpen debatt med argumenter for og imot endring av basepolitikken?

 

Eksempel fra våpeneksporten

Politikk er imidlertid er kunstform som oftest handler om å håndtere motstridende syn og kryssende interesser. Her er norsk våpeneksport et godt eksempel. I utgangspunktet er det strenge regler for dette. De ble vedtatt av Stortinget i 1959 og fornyet i 1997, og skal forhindre at flere våpen bidrar til mer opptrapping i pågående kriger. Samtidig er våpeneksport en viktig inntektskilde. Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) eksporterte  Norge våpen for 3,4 milliarder kroner i 2017. Dette er nesten 1,5 milliarder kroner mer enn året før. Forrige toppår var 2009 da eksportverdien var på 3,1 milliarder kroner. Kanskje burde vi få en debatt om hvorvidt fristelsen til store eksportinntekter står i motstrid til humanitære prinsipper i norsk utenrikspolitikk? Vi fikk nylig en debatt om salg av våpen til De forente arabiske emirater, et land som er innblandet i krigen i Jemen. Mange hevdet at dette salget brøt med Stortingets prinsipper. Etter først å ha bestridt at eksport til Emiratene representerte et brudd på prinsippene for våpeneksport, snudde UD. I begynnelsen av januar 2018 uttalte UD at de «etter en helhetlig vurdering» valgte å avslutte lisensen. Dette kan fungere som et eksempel på at offentlig debatt, delvis drevet fram av VG, kan ha betydning. Både for bærende prinsipper i norsk politikk, men ikke minst tilliten mellom de styrte og de styrende. Kanskje er det også en lærdom som kan overføres til andre deler av sikkerhetspolitikken?

 

En forkortet versjon av denne ble publisert som et debattinnlegg i Aftenposten 29. Januar 2018 under tittelen”Misforstått hemmelighold”.