· 

Mediene og justismord

Medier og justismord

 Min siste blogg

 

Medienes medansvar for justismord

 

Av Rune Ottosen

 

publisert 19.12 2017

  

Jeg skriver denne bloggen i lys av den offentlige debatten som er oppstått om et mulig justismord i Baneheia-saken. Saken er aktualisert etter publisering av Bjørn Olav Jahrs bok Drapene i Baneheia og Svein Tore Bergestuen kronikk i VG 15.12. Bergestuen ønsker en debatt om journalistenes rolle i et mulig justismord. Hensikten med denne bloggen er å bringen inn tidligere historiske eksempler på medienes rolle i justismord. Dette er en redigert versjon av bokkapitelet ”Mediene og justismord” fra boken Justismord og rettssikkerhet, redigert av de avdøde professorene Anders Bratholm og Ståle Eskeland i 2008.

Jeg vil i det følgende gå gjennom journalistenes  roller i en del kjent saker som Liland-saken, Fritz Moen-saken og bumerangsakene i Bergen.  Journalisters valg kan bidra til justismord, men de kan også motvirke justismord. Derfor Bergestuen anliggende så viktig. Jeg vil bare bruke eksempler fra avsluttede saker der det er enighet om at vi står overfor justismord, eller der justismord ble avverget ved at sakene endte med frifinnelse. Andre relevante  saker som Torgersen-saken og Baneheia-saken holder jeg utenfor, siden de fortsatt er gjenstand for behandling i Gjenopptakelseskommisjonen.

 

Er tiltalte i sedelighetssaker spesielt utsatt for justismord?

 

Avdøde lagdommer Trygve Lange-Nielsen arbeidet mens han levde for få gjenopptatt en rekke fellende dommer om seksuelt misbruk, også saker der han selv har vært dommer. Lange-Nielsen trekker i sitt kapittel i boken Justismord og rettssikkerhet fram rekke saker der han mener folk er blitt uskyldig dømt for incest fordi leger og psykologer har tatt feil eller vært for bombastiske i sine erklæringer. Den mest omfattende sedelighetssaken i moderne tid var den såkalte Bjugn-saken som startet med etterforskning i 1992 og endte uten fellende dom i 1996. VG-journalist Hans Kringstads klargjørende bok Bjugn-formelen bidro til å styrke rettsikkerheten. Han tar ikke stilling til skyldspørsmålet, men setter søkelyset på den massive og følelsesladete stemningen som lett spres seg i slike saker. Noe av det som var spesielt med saken, var at en omfattende razzia hos mistenkte ble initiert av en førstelensmannsbetjent som var inhabil i saken.  Saken splittet en hel bygd og vakte oppsikt fordi lensmannen var blant de arresterte i det som først ble framstilt som en pedofili ring med stort omfang. Kringstad gjorde en formidabel journalistisk innsats og intervjuet 60 personer, deriblant hovedtiltalt Ulf Hammern og seks andre tiltalte, de impliserte foreldre, fem barneleger, psykiater, psykologer og alle de sentrale etterforskerne i saken.

Han gjennomgikk alle sakens dokumenter på 10 000-15 000 sider og gir et svært nyansert bilde av saken og den spesielle stemningen som rådde i bygda under hele saken (Kringstad 1998). Det hører med til bildet at mange av de sårene som ble skapt etter etterforskning, tiltale og rettssak aldri har blitt leget.

Boken er detaljert nok til at man får god forståelse av hvordan og hvorfor saken kunne utvikle seg som den gjorde, ved et samspill mellom individuelle vurderinger hos politi og rettsapparat. Han går nøye inn i den faglige usikkerheten rundt undersøkelsesmetoder for å påvise fysiske skader av seksuelle overgrep på små barn og stiller store spørsmålstegn ved de bombastiske sakkyndige uttalelsene som også har ligget til grunn for bevisførselen i mange andre incest-saker (Kringstad 1997). Selv om mediene var delt i sin dekning av Bjugn-saken tillegger hovedtiltalte Ulf Hammeren medienes kritiske søkelys på politiet og påtalemyndighetenes rolle som en medvirkende årsak til at han og de andre tiltalte ble frikjent (Bodahl-Johansen og Østbye 1996:93). Det kan ikke herske tvil om at utfallet Bjugn-saken førte til at en rekke lignende saker har endt med frifinnelse og at tidligere incest-dommer har blitt gjenopptatt (Frenningsmoen  2006:78).

            I de andre nordiske land har vi også sett at journalister både har bidratt til å øke faren for justismord i sedelighetssaker gjennom følelsesladet sensasjonsjournalistikk og skapt det som i faglitteraturen omtales som ”mediepanikk” (Pollack 2001). I Sverige og Danmark har det også vært journalister som på linje med Kringstad har bidratt til å motvirke justismord ved å sette kritisk søkelys på de sakkyndige vitnene og eksperter (Rantorp 2000, Lindberg (1999).

            Jeg vil i det følgende bruke Fritz Moen saken som case og eksempel på at sedelighetsssaker lett fører til moralsk panikk som igjen fører til økt fare for justismord. En svært relevant problemstilling i Baneheiasaken.

 

Fritz Moen-saken

 

Høsten 2006 ble Fritz Moen frikjent for det andre drapet han ble dømt for i 1981. Siden han allerede var frikjent for det første var han endelig renvasket. En sterkt funksjonshemmet og døv mann ble dømt til to seksualdrap  begått i 1976 og 1978. Moen sonet 18 års fengsel først da en mann tilstod drapene på dødsleiet kom sakene opp til ny behandling. Allerede under rettsaken i 1981 var det mange, inkludert forsvarene Olav Hestnes som mente vi stod overfor et justismord. Mange av grunnen til at dette kunne skje finner vi igjen i Liland-saken som blir behandlet senere i denne artikkelen. Kombinasjonen av ”moralsk panikk” knyttet til det bestialske ved drapene og at politiet låste seg tidlig til ett spor enda det var mange ting som tydet på at Moen var uskyldig, blant annet hans sterke funksjonshemming og manglende forutsetning for å gjennomføre ugjerningen. Nettopp hans kommunikasjonsproblemer og funksjonshemming kan ha bidratt til justismordet. Tore Sandberg har i en artikkel i Aftenposten vist at feiltolking fra døvetolkens side kan ha skapt et feilaktig inntrykk av at Moen tilstod (Aftenposten 27. november 2006). Som i seks andre saker som har blitt gjenopptatt var det den private etterforskeren og tidligere journalisten Tore Sandbergs innsats vært avgjørende for endelig frifinnelse av Moen. Som i kjølvannet av Liland-saken har det blitt oppnevnt en undersøkelseskommisjon som skal granske politiets, påtalemyndighetenes og domstolens ansvar for det som skjedde. Kanskje også medienes rolle i slike saker burde bli gjenstand for gransking. Den erfarne kriminal-journalisten i Aftenposten Inge D. Hanssen skriver etter frifinnelsen av Moen at også mange journalister mente de hadde vært vitne til justismord:

 

(…) mens Moen tilbrakte et i liv i fengsel, dro vi journalister til nye åsteder og rettssaker. Med ujevne mellomrom ble han tema blant oss – og vi ristet på hodet: Moen kunne ikke ha det han var dømt for. Dessverre gjorde ingen av oss noe for å renvaske ham.

           Inntil Tore Sandberg gjorde mer enn en manns jobb” (Aftenposten 31. august 2006).

 

Slike selvransakelser fra journalister er sjelden kost og bidrar positivt til en selvrefleksjon i yrket, men vi blir ikke klokere av Hanssens utsagn på spørsmålet om hvorfor det er slik at ikke mediene i større grad bidrar til å avdekke justismord.

 

Liland-saken

 

Et interessant eksempel for å belyse fenomenet justismord er Liland-saken. Per Liland ble i 1970 uskyldig dømt for dobbeltdrap og tilbrakte 16 år bak murene for en forbrytelse han ikke hadde begått. Saken er svært godt egnet som en case for å studere pressens rolle i justismordsaker, siden det foreligger mye dokumentasjon om pressens rolle i de ulike stadiene i denne prosessen. De fremste kildene er Erling Moss’ omfattende dokumentasjon i boken Saken Per Liland, Tore Sandbergs bok Øksedrapene i Lille Helvete og Sten Ekroths bok Julmorden i Lille Helvete. Sandbergs bok, som han senere fikk en ekstraordinær SKUP-pris for, er svært interessant i denne sammenheng, fordi den er skrevet av en journalist. 

Anders Bratholm har i sammenheng med politivoldsaken i Bergen vist hvor lett pressen blir medløpere når det skjer overgrep og voldsbruk fra politifolk. Først når overgrepene blir avdekket og satt i en sammenheng i ettertid, ser journalister tydelig at de har spilt rollen som medløpere og sviktede den forventede rolle som ”vakthund”. Robert Gjerde reflekterte i Aftenposten over pressens funksjon etter at Høyesterett besluttet at de syv straffesakene i de såkalte bumerangsakene skulle gjenopptas (mer om dette senere):

 

”For bumerangsakenes vandring gjennom det norske rettssystemet er en vond og lang historie om alle som sviktet. Om en overivrig påtalemyndighet. Om en domstol som har overdreven tillit til politifolks vitneprov fremfor forklaringene til kriminelt belastede personer. Om et politikorps som i misforstått lojalitet ga vrak på sannheten, og sist men ikke minst: Om en presse som ”glemmer” sin eneste og egentlige funksjon: å stille kritiske spørsmål” (Robert Gjerde Aftenposten 24. januar 1998, sitert fra Bratholm 1999:9).

 

Det kan være flere årsaker til denne ”glemselen” som Gjerde her beskriver. Jeg har tidligere selv behandlet problemstillingen i forbindelse med politvoldkomplekset og blant annet framhevet betydningen av journalisters avhengighet av politiet som kilde (Ottosen 1999). Her er bytteforholdet mellom politiet som kilde og pressens funksjon som medhjelper i etterforskningen en sentral mekanisme i det gjensidige avhengighetsforholdet.

Det sier seg selv at mediene er et viktig mellomledd til publikum i etterforskningen av større drapssaker. Gjennom mediene kan politiet få inn tips og spor som kan bidra til en oppklaring av større saker. Politiet er på sin side en stadig kilde til nyheter og saker for journalister. Det er ikke tvil om at politiet de senere år har fått en mer bevisst mediestrategi og bruker informasjon som en vare i bytteforholdet med journalister. Siv Thomassen, har i en hovedfagsoppgave i kriminologi beskrevet kilderelasjonen mellom politi og journalister i drapssaker, hun skriver: ”Makt utøves mellom strukturer, og i aller høyeste grad mellom politi og media. Makten etableres gjensidig gjennom legitimitetsprosessen, gjennom utøvelsen av journalistikk og profesjonalitet, gjennom nyhetsproduksjonen og kunnskapsproduksjonen. Politiorganisasjonene og presseorganisasjonene er strukturer som tilsynelatende fremstår som hverandres motsetninger, men i praksis konstituerer de hverandres eksistensgrunnlag. Mediene synliggjør politiet og politiet produserer medienes nyheter. Ikke dermed sagt at relasjonen mellom politi og media er konfliktfri, men de er gjensidig avhengig av hverandre innenfor kunnskapssamfunnet. Denne avhengigheten innebærer at politiet og pressen ikke kan avskrive hverandre som samarbeidspartnere. For å kunne opprettholde kontrollen over kriminalitetsfeltet – kunnskapen om og produksjonen av kriminaliteten – må politiet godta pressens overtramp under politiets drapsetterforskninger» (Thomassen 2002:133).

 

Det er ikke vanskelig å tenke seg at det over tid oppstår lojalitetsbånd mellom politiet og journalister som undergraver muligheten for kritisk journalistikk. Journalister som skriver ting som er upopulært hos politikilden, kan bli nektet informasjon i senere saker (Schlesinger & Thumber  1994:106, Scholz Nærø 1990, Ottosen 1998). En annen fare ved for tette bånd mellom enkeltjournalister og politifolk er at kildevernet kan komme under press.

            Fagbladet Journalisten avslørte i 1998 at en kriminalreporter i Bergens Tidende (BT) uoppfordret skrev et notat til en politiavdelingssjef ved Bergen politikammer om den uavhengige etterforskeren Ola Thune etter en fortrolig samtale mellom journalisten og Thune. Jeg har selv foreslått at det bør være en rulleringsordning i redaksjonene for å sikre at det ikke blir for tette bånd mellom den enkelte kriminalreporter og politikildene (Ottosen 1999).

           

Journalister og advokater

 

Lars Arve Røssland og Svein Brurås skriver i sin utredning om Orderud-saken om faren ved  vennskap og nære relasjoner mellom forsvarsadvokater og journalister. De nevner flere eksempler på sosialt samrøre og tette bånd som går langt utover en normal profesjonell relasjon og stiller det retoriske spørsmålet: ”Kan man skrive kritisk om sine kilder etterpå?” (Brurås og Røssland  2003:56).

Det er blitt stadig vanligere at advokater bruker mediene i forhåndsprosedyre og for å skape sympati med klienter i offentligheten. Dette så vi eksempler på i Orderud-saken der advokater bidro til å arrangere eksklusive intervjuer for å få sine klienter til å framstå i et mest mulig gunstig lys.

 

Liland-saken som eksempel

 

Per Liland ble offer for et justismord og feilaktig dømt for et dobbeltdrap i 1970. Etter at saken ble gjenopptatt og Liland frifunnet ble det i 1995 nedsatt et offentlig utvalg for å granske saken. Innstillingen som forelå i 1996 går gjennom alle sakens faser, men drøfter ikke medienes rolle i de ulike fasene av saken. Derimot slår rapporten fast at Tore Sandbergs innsats hadde stor betydning for å få saken gjenopptatt (NOU 1996:15). Sandbergs framstilling av øksemordet på to menn i Fredrikstad sommeren 1969 og den påfølgende rettssak og livstidsdom mot Per Liland i 1970 er beskrevet i boken Justismord i Norge?  Mange journalister og enkeltmedier bidro til at justismordet ble mulig. Sandberg var på mange måter unntaket som bekreftet regelen. Svært mange av de involverte aktørene skjønte, eller burde ha skjønt, at sjansen for at Liland var uskyldig var stor, og det var også journalister blant disse. Gjennom bøkene som er skrevet om Liland-saken får vi mer innsikt i de mekanismene i relasjonen mellom pressen og politiet som kan bidra til justismord. Siden Liland-saken er godt dokumentert er det mulig å se på medienes rolle i de ulike fasene. Jeg vil derfor bruke den som case og gå gjennom saken nokså detaljert.

Tore Sandberg gir en bred gjennomgang av hele saken i boken og stiller selv noen grunnleggende spørsmål innledningsvis i boken under tittelen Justismord i Norge? Boken kom ut i 1992, og fortsatt var det nødvendig med spørsmålstegnets forbehold i tittelen. Det var først i 1994 at Høyesteretts kjæremålsutvalg bestemte at Liland skulle få gjenopptatt sin sak. I begynnelsen av boken gjengir Sandberg en samtale med seg selv i dusjen etter å ha lest Sten Ekroths bok Julmorden i Lille Helvete. Ekroth er et godt eksempel på en av de ildsjelene jeg nevnte innledningsvis som har avdekket justismord. Han dumpet tilfeldig borti saken, og man kan trygt si at det endret hans livsløp. Fra å være en del av musikkmiljøet som blant annet manager for popgruppen Pussycats, ble han gjennom mange år en ubetalt aktivist for Liland. Etter at han ved en tilfeldighet kom inn i rettssalen, skjønte han og hans kone Vibeke Ekroth instinktivt at noe var galt under rettsprosessen. De startet umiddelbart arbeidet med å dokumentere saken blant annet ved bruk av en skjulte lydbåndopptak under sakens gang. Liland har selv understreket betydningen av ekteparet Ekroths innsats: ”Uten Ekroths hadde jeg ikke orket å leve”, uttalte Liland til ukebladet Se i 1975 (sitert fra Moss 1997:31). Etter å ha forsøkt å overbevise norske journalister i 20 år om at dette var en rettsskandale, fikk Ekroth endelig napp hos Sandberg som ga uttrykk for følgende problemstillinger etter å ha lest Ekroths dokumentasjon:

 

”Per Liland (nå 61 år) har sonet ferdig en fengselsstraff på livstid – for et dobbeltdrap han ikke har begått?

Påstander om slett etterforskning fra politiet.

Snakker politiet mot bedre vitende?

Har Per Liland møtt et maktapparat som aldri har gitt ham en fair sjanse?

Er det virkelig sant at eliten i rettsvesenet har underslått helt avgjørende informasjon i en rettssak der det står om å ødelegge et menneskes liv?” (sitert fra Sandberg 1992:10).

 

På dette tidspunktet var Sandberg reporter i Dagsrevyen. Da han ringte til Ekroth etter å ha lest hans rystende dokumentasjon og presenterte seg og sin nysgjerrighet, svarte Ekroth: ”Verkeligen? Vad trevlig – detta har jag hoppats på i över 20 år att någon journalist skulle göra!”

For å forstå journalistikkens tvetydige rolle i kampen mot justismord, er det nødvendig å stille det grunnleggende spørsmålet om hvorfor ingen journalist hadde gjort som Sandberg. Hvorfor var det ingen som tidligere hadde tatt på alvor Ekroths dokumentasjon på 3000 sider? Materialet hadde video-opptak og utskrift av hundrevis av timer fra rettssaken. Alt presentert for norske myndigheter og politikere. Hvorfor svarte mediene med å angripe budbringeren Ekroth i stedet for å bruke journalistisk energi til å gå inn i saksforholdet rundt justismordet?

Sandbergs bok er i seg selv et formidabelt journalistisk arbeid, der han går gjennom hele saken og på punkt etter punkt etterprøver Ekroths påstander. Til slutt konkluderer han med at dommen etter all sannsynlighet var et justismord. Avslutningsvis i boken kommer han med selvkritiske betraktninger om sin egen stand:

 

”Vil noen våge å sette sin lit til at pressen, mediene alltid er den svakes forsvarer?

Dessverre må jeg også stille dette spørsmålet – mot min egen stand. Jeg er selv journalist – selv mediemann.

        Hvorfor lo vi alle av Sten og Vibeke?

Hvorfor lyttet vi alle til maktapparatets nedsettende vurdering av Ekroths kamp?

Hvorfor var ingen av oss interessert i å studere dokumentasjonen med egne øyne? Hvorfor var ingen interessert i å veie Ekroth på vår egen vekt – ikke bare stole på at myndighetenes vekt viste riktig resultat?

Hvorfor var ingen av oss interessert i å gå den samme løypa som Ekroths gikk – snakke med sakens vitner, studere åstedsrapporten, bevisene, rettssaken, gjenopptakelsesbegjæringene?

        Hvorfor var ingen av oss opptatt av å drive kritisk journalistikk – mot Ekroths? – Ja, selvfølgelig – men hvorfor ikke også mot maktapparatet selv?

                    Sett fra mitt ståsted er også det den store skandalen” (sitert fra Sandberg 1992:252-253).

 

Sandberg stiller her noen vesentlige spørsmål, men han gir ikke entydige svar. Her kan vi trekke inn noen teoretiske perspektiver til hjelp.

Grunnlaget for et justismord kan legges på alle stadier i sakene, under etterforskningen, påtalemyndighetens forberedelser til rettssaken og under selve domstolsbehandlingen. Liland-saken er en egnet case for å analysere årsakene til justismord fordi den er så godt dokumentert i alle sakens faser. Pressen bidro ikke til å motvirke justismordet i noen faser, og kritiske journalister kom først på banen etter at skaden var skjedd og dommen sonet ferdig.

 

Hetsen mot kritikerne

 

”Hvorfor lo vi alle av Ekroth?”, spurte  Sandberg og berører her indirekte fenomenet kampanjejournalistikk.  Både i Liland-saken og i bumerangsakene forekom kampanjejournalistikk mot kritikere av politi og påtalemyndighet. I  bumerangsakene var det forskerne Gunnar Nordhus og Edvard Vogt og deres støttespillere med Anders Bratholm i første rekke som ble rammet.

På et par viktige områder er det klare paralleller mellom Liland-saken og bumerangsakene når det gjelder medienes ansvar for justismord. Hvis vi ser hele politivoldskomplekset og bumerangsakene i et fugleperspektiv, ser vi at det er forskere som Anders Bratholm, etter hvert med støtte fra Ståle Eskeland, og jurister som Ole Jakob Bae og Cato Schiøtz, som gjorde den innsatsen vi vanligvis forventer at en kritisk presse bidrar til i kampen mot urett (Bratholm 2003).          

Bumerangsakene strakte seg over en periode på over 20 år fra forskerne Gunnar Nordhus og Edvard Vogt første gang publiserte sin undersøkelse i 1981om bl.a. legebehandlet vold fra politiets side. En foreløbig sluttstrek ble satt i 2002 gjennom et forlik der Nordhus og Vogt fikk full anerkjennelse fra staten for sin forskning og økonomisk erstatning for den belastning mangeårig trakassering hadde påført dem. I årevis hadde de to blitt ”straffet” fra politiets side ved forfølgelse av politibiler og en rekke andre grove forhold som man knapt kunne tro var mulig i en rettsstat. Selv om det hele tiden har vært journalister som har prøvd å rette søkelys mot så vel politivolden og dens ofre, er det mest påfallende i denne saken at journalister flest har ignorert den åpenbare uretten. I enkelte tilfeller har journalister også bidratt med trakassering av Nordhus og Vogt, som dermed måtte tåle den tilleggsbelastningen det var å bli stigmatisert i offentligheten.

            Noe av det mest bemerkelsesverdige ved politivoldsakene er at politiet og påtalemyndigheten gikk til hevnaksjoner mot kritikerne ved å utsette dem for etterforskning for falsk forklaring. NRK-journalist Tron Strand var blant dem som ble utsatt for etterforskning. Han oppholdt seg i Bergen et halvt års tid for å dekke politivoldkomplekset for Ungdommens Radioavis. Han hadde intervjuet over 40 personer og bevisst valgt ut saker som ikke tidligere var behandlet av Nordhus og Vogt. Fire av de best dokumenterte sakene ble plukket ut og omtalt i et program som ble sendt i NRK i 1986. På bakgrunn av dokumentasjonen satte statsadvokat Steinar Trovåg i gang etterforskning av de fire intervjuede. To av sakene ble henlagt etter bevisets stilling, to som intet straffbart forhold. Statsadvokat Erling O. Lyngveit innledet etterforskning mot Strand og hans sjef Arne Wam for injurier mot statsadvokat Steinar Trovåg. Saken ble senere henlagt, men inngår i et mønster som etter hvert skulle bli så velkjent i bumerangsakene. I stedet for å gå inn i kjernen av problemet (politivolden) ble kritikerne utsatt for forfølgelse (Ottosen 1998). I tråd med de ubehagelige spørsmålene som Tore Sandberg stilte i Liland-saken kan vi spørre: Hvorfor ble det ikke ramaskrik blant kolleger og presseorganisasjoner når journalister ble gjenstand for etterforskning for sin kritiske journalistikk? Hvorfor svarte ikke noen av de utallige journalistene som ble forsøkt overtalt av Bratholm til å gå inn i saken med annet enn talende taushet? Jeg har selv hatt tilgang til Bratholms materiale og sett den omfattende samling henvendelser som Bratholm har rettet til utvalgte journalister. Etter mitt skjønn fikk journalistene potensielle ”scoop” servert på et fat både når det gjelder stoff om de faktiske overgrep fra politiets side og mangler ved domstolenes arbeide. Dette burde være godt egnet for kritisk og undersøkende journalistikk. I stedet ble Bratholm og Vogt/Nordhus, med noen få unntak, enten forsøkt tiet i hjel eller utsatt for hets og trakassering.

Det er en klisje som sier at journalistene jager i flokk. I forhold til å avdekke justismord kan vi like gjerne se på det som et problem at journalistene tier i flokk. På samme måte som Ekroth ble sett på som en brysom masekopp for sin standhaftighet – kan noe av det samme ha skjedd med Nordhus/Vogt og Bratholm. I stedet for å gå inn i saken med full tyngde, ble de utrettlige forskerne møtt med likegyldighet og motstand. Mens Sten Ekroth hadde Knut Haavik som trakasserte ham, hadde Nordhus og Vogt et par journalister i Bergens Tidende (BT) som var ute etter å ”ta dem” over lengre tid. Mye av kampanjejournalistikken i BT handler overhodet ikke om politivoldkomplekset, men om forhold av privat art som ble trukket inn i løpet av saken. Her inngår forhold som kjøp og salg av travhester og Edvard Vogts mangeårige humanitære innsats. Mens Vogt tidligere nøt stor anerkjennelse for sin lokalpolitiske og humanitære innsats, ble han etter å ha engasjert seg i politivoldsakene satt i en sammenheng som kun var egnet til å skape negative konnotasjoner. Selv om verken Nordhus eller Vogt har vært dømt for noe straffbart (bortsett fra Nordhus for å ha kjørt mot rødt lys), har de i forbindelse med blant annet et hestesalg blitt utsatt for en negativ kampanjejournalistikk som neppe hadde funnet sted uten at de var blitt kjent for sin innsats i politivoldsakene. Vanlige  pressetiske regler ble satt til side ved at journalist Finn Bjørn Tønder skrev en negativ anmeldelse av Rolf Sagens bok Mercedes-ryttaren (om politivoldsaken) i BT, enda Tønder selv ble part i saken da han ble saksøkt av Gunnar Nordhus mens han arbeidet i Morgenavisen. Nordhus tapte denne saken. Selv etter at Sagen fikk medhold i Pressens Faglige Utvalg (PFU) om at Tønder var inhabil da han anmeldte Sagens bok i BT, fikk Tønder lov til fortsette sine stigmatiserende skriverier mot Nordhus og Vogt i BT (Ottosen 1998).

            Høyesteretts kjennelse om gjenopptagelse av bumerangsakene i 1998 (Rt. 1998 s. 11)  går svært langt i å gjøre pressen medskyldig i justismord. Høyesterett trekker særlig fram pressens ”renvaskelse” av Bergens-politiet og ”henrettelsen” av voldsforskerne i sin omtale av Oslo-politiets pressekonferanse etter avsluttet etterforskning i juni 1987. Høyesterett uttaler her: ”Dersom bergensetterforskernes konklusjoner – særlig slik den ble presentert i pressen – legges til grunn, er det så å si utelukket at voldsanklagene kan være korrekte. Da vil det være kort vei til domfellelse av informantene. De første fellende dommene kan ha styrket den generelle troen på at konklusjonene som ble presentert etter bergensetterforskningen, var riktig, og de kan dermed ha fått betydning for senere avgjørelser.”

            Pressens servile holdning til Lyngtveits pressekonferanse og de ukritiske utfallene mot Amnestys kritikk av Bergens-politiet, står i kontrast til behandlingen av en pressekonferanse innkalt av ”Arbeidsgruppen til vern av rettsikkerhet i politivoldsakene” for å lansere en hvitbok om bumerangsakene i 1998 (redigert av Kjell Inge Bjørvik, Torstein Hjellum og Nanna Kildal). Arbeidsgruppen besto av universitetsansatte, andre intellektuelle og skribenter i Bergens-området og er nok et eksempel på at det ikke var mediene, men  bekymrede forskere og intellektuelle som inntok den kritiske og granskende rollen overfor politiet og domstolen. Torstein Hjellum har påpekt at det offentlige klimaet i Bergen på dette tidspunktet var av en slik karakter at mange universitetsansatte vegret seg for å delta i arbeidsgruppen, selv om de sympatiserte med formålet.  Arbeidsgruppen fulgte alle bumerangsakene fra tilhørerbenken på skift og dokumenterte det som foregikk i rettssalen med et kritisk perspektiv man normalt ville ha forventet av pressen. Ingen av Oslo-avisene med Bergens-kontor dekket pressekonferansen da rapporten ble lansert. Det måtte derfor arrangeres en noe bedre besøkt pressekonferanse på et senere tidspunkt i Oslo. Men ingen aviser bortsett fra Klassekampen hadde en egen anmeldelse av hvitboken. Derimot ble hvitboken møtt med interesse i det juridiske fagmiljøet og blant annet anmeldt i Advokatbladet av høyesterettsadvokat Nils Moe. Moe skrev blant annet at "Hvitboken er viktig og må leses av alle." Det hører med til dette bildet at hvitboken inneholder kritiske uttalelser fra en gruppe professorer i Oslo, Forsvarergruppen av 1977, Den norske Forfatterforening, Den norske sosiologiforening og Amnesty International. Presseorganisasjonene glimrer derimot med sitt fravær.

            Anders Bratholm har ved flere anledninger gitt uttrykk for at han har hatt støtte fra Universitetet i Oslo og det juridiske fagmiljøet i sin utrettelige kamp i bumerangsakene. Bratholm har derimot ved flere anledninger kritisert pressens håndtering av politivoldkomplekset (Bratholm 1991, 1999).

            Hva skyldes denne tausheten og manglende interessen på et svært avgjørende tidspunkt i saken? Alle som ønsker en mer kritisk og pågående journalistikk bør stille seg spørsmålet om hvorfor kritiske forskere, jurister og bekymrede intellektuelle har måttet gjøre det som burde ha vært journalistenes oppgave? Svaret på disse spørsmålene er avgjørende for å få en mer offensiv journalistikk på dette viktige samfunnsområdet.              

 

Referanser

 

 

Allern, Sigurd (2001): Nyhetsverdier, Kristiansand: IJ-forlaget/Høyskoleforlaget.

 

Benson, Rodney & Neveu, Erik  (eds.) (2005): Bourdieu and the Journalistic Field. Cambridge: Polity Press.

 

Bodahl-Johansen, Gunnar  og Helge Østbye (1996): Bjugn-saken og pressen. Fredrikstad :Institutt for journalistikk.

 

Bourdieu, Pierre (2005): The Political Field, the Social Field, and the Journalistic Field in Benson, Rodney & Neveu, Erik (eds.)Bourdieu and the Journalistic Field. Cambridge: Polity Press.

 

Breivik, Fritz (2005): Upublisert notat om vurdering av relevante saker for problemstillinger knyttet til justismord fra SKUPS metodrapporter.

 

Breivik, Fritz  (2006) Journalistikk, næringsliv og samfunnsansvar. Hovedoppgave i journalistikk, Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

 

Bratholm, Anders (1991): Politivoldkomplekset i Bergen – en rettstragedie og pressens svikt. Pressens årbok 1991. København.

 

Bratholm, Anders (1999): Politi, påtalemyndighet, presse og rettsikkerhet. Oslo: Tano-Aschehoug

 

Bratholm, Anders (2003): Politivoldsaken i Bergen – en maratonsak om rettssikkerhet og menneskerettigheter. Lov og Rett  2003.

 

Brurås, Svein og Lars Arve Røssland (2003): Kompiser i krim. Aktører, strategier og relasjoner i medidekningen av Orderudsaken. Oslo: Norsk Journalistlag.

 

Brurås, Svein, Guri Hjeltnes og Henrik Syse (2003): Tre uker i desember ”Tønne-rapporten”. Utgitt av Norsk Presseforbund.

 

Eide, Martin (red.). (2001): Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati. Oslo: Gyldendal.

 

Ekroth, Sten (1991): Julmorden i Lille Helvete. Power Press

 

Ekroth, Sten (1994): Absolut Sannhet. Hvitbok.

 

Foucault, Michel (1980): Power/knowledge. Selected Intervies and Other Writings 1972-1977. Sussex: The Harvester Press.

 

Frenningsmoen, Linn Elise (2006): Skyldig inntil det motsatte er bevist? – ets søkelys på pressens rolle i to justismordsaker.Masteroppgave i medievitenskap, Universitetet i Oslo, Institutt for medier og kommunikasjon.

 

Giæver, Anders 2006. Kjendiser og justismord. VG-Helg 30. desember 2006.

 

Haugestad, Arne (2004): Kappefall. Et varslet justismord. Oslo: Aschehoug.

 

Held, Finn (2000): Pressens behandling og indflytelse i Rantorp, Jette (red.) 2000. På den anden side. 10 indlæg i pædofil-debatten. København: Pædagogisk Medhjælper Forbund.

 

Hjort, Johan B. (1952): Justismord. Oslo: Gyldendal norsk forlag

 

Høst, Sigurd og Bodahl-Johansen, (Gunnar 2001): Kulturforskjell og tilpassing. Journalisters forhold til politi, påtalemyndighet og domstol. IJ-rapport 140.

 

Kolsrud, Kjetil (2002): Dørene lukkes – om offentlighet i domstolene. Oslo Cappelen akademiske forlag.

 

Kringstad, Hans (1997): Bjugn-formelen. Oslo: Tiden Norsk Forlag

 

Kringstad, Hans (1998): Bjugn-formelen – metoderapport. SKUP

 

Lindeberg, Per (1999): Döden är en mann  - historien om OBDUCENTEN och allmänläkaren. Stockholm: Fischers förlag.

 

Mathiesen, Thomas (2006): Makt og medier. En innføring i mediesosiolog (fjerde utgave)i. Oslo: Pax

 

Medieutvalgets innstilling utgitt av Den Norsk Advokatforening og Riksadvokaten: 10 regler for mediekontakt. http://www.jus.no/print.db2?d=4322

 

Moss, Erling (1997): Saken Per Liland. Oslo: Pax Forlag.

 

Nilsen, Bjørn og Finn Sjue (1998): Skjult dagsorden. Mediene og de hemmelige tjenester. Oslo:Universitetsforlaget.

NOU: 1996:15. Lilandsaken.

 

Ottosen, Rune (1998): Bumerangsakene og medienes ansvar.Norsk medietidsskrift nr. 1 1998.

 

Ottosen, Rune (1999): Hvorfor sviktet pressen i politivoldkomplekset. Lov og Rett.

 

Ottosen, Rune (2004): I journalistikkens grenseland. Journalistrollen mellom marked og idealer. Kristiansand: IJ/Høyskoleforlaget.

 

Petersson, Olof (1994): "Journalistene som klass, Journalismen som ideologi" i Edvardsen, T. S. (red.). 1994.  Media og Samfunnsstyring. Oslo:   Fagbokforlaget.

 

Pollack, Ester (2001): en studie i ... Medier og Brott. Stockholm: Universitetet i Stockholm, Institutt for för journalistikk, medier och kommunikation.

 

Rantorp, Jette (red.) (2000): På den anden side. 10 indlæg i pædofil-debatten. København: Pædagogisk Medhjælper Forbund.

 

Raaum, Odd (1999): Pressen er løs! Fronter i journalistenes frigjøring. Oslo: Pax forlag.

 

Raaum, Odd (2001): Se opp for etterligninger. Journalistikk som merkevare, i Martin Eide (red.): Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati. Oslo: Gyldendal Akademisk.

 

Raaum, Odd (2003.):Dressur i pressen. Selvjustis i internasjonalt perspektiv. Oslo: Universitetsforlaget.

 

Raaum, Odd (2003b): Anmeldelse av Ivar Hippes bok Mektig og avmektig. Dagens Næringsliv 12. mai 2003.

 

Røssland, Lars Arve (1999): Presseskikkens samtale. Samtaleposisjonar for Norsk presseforbund sitt faglege utvalg 1930-1972. Bergen: Fagbokforlaget.

 

Røssland, Lars Arve, Brurås, Svein & Helge Østbye (2006): Morderjakt og mediemakt. Journalistikk metode, sjanger og etikk i dekningen av Orderudsaken. Oslo: Cappelen akademiske forlag.

 

Sagen, Rolf (1988): Mercedesryttaren. Oslo.

 

Sandberg, Tore (1992.): Øksedrapene i Lille Helvete. Oslo: Scanbok.

 

Schlesinger, Philip & Thumber, Howard (1994): Reporting Crime. The Media Politics of Criminal Justice. Oxford: Clarendon Press.

 

Scholz Nærø, Gry. (1990): Kriminalreportreren og politivold. Søkelys på forholdet mellom kriminalmedarbeidere I pressen og politi- og påtalemyndighet, Lov og Rett.

 

Thomassen, Siv (2002): Den profesjonelle kilden. Politiets opplevelse av møtet med media og rollen som kilde under drapsetterforskning. Hovedfagsavhandling i kriminologi – Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Universitetet i Oslo høsten 2002.

 

Østerud, Øyvind (2002): Foreløpig maktdiagnose. Aftenposten kronikk.